Norsk skole bidrar ikke lenger til sosial utjevning

VÅRENS PUBLIKASJON fra Norsk institutt for studier av forskning og utdanning inneholdt en del kontroversielt stoff til vår skolepolitiske debatt, samtidig med at en del ferske tall fra Statistisk sentralbyrå om “skoletrøtthet” ble lansert. Men publikum og journalistene så ikke ut til å tenne på det åpenbare sprengstoffet som forelå.

Dagspressen slo opp noen av resultatene i til dels tabloide overskrifter som konstaterte at 12000 elever i videregående skole faller fra hvert år, og bare 57 prosent fullfører utdannelsesløpet på normert tid. Dette avstedkom noen få politiske kommentarer om skolens fallitt i sin alminnelighet og Reform 94 i særdeleshet. Spesielt høyt frafall finner vi blant førsteårselever som mistrives og føler seg som tapere, noe som fikk en og annen av politikerne til å erklære at de gikk i tenkeboksen. Siden hørte vi svært lite om resultatet av den påståtte tankevirksomheten.

ENDRET SØKERMØNSTER: Del 2 av rapporten, Eifred Markussens omfattende undersøkelse blant tiendeklassinger (skoleåret 2001/02) i syv østlandsfylker (Oslo, Akershus, Vestfold, Telemark, Buskerud, Østfold og Hedmark) “Om valg og studieretning i og bortfall av videregående opplæring blant 16 – åringer i 2002”, kartla ferske utdannelsessosiologiske mønstre og tendenser, med vekt på å finne ut hvilke elever som velger utdannelse som fører til studiekompetanse, og hvilke som velger bort videregående utdannelse. En av de overraskende konklusjonene her var at blant dem som valgte bort videregående utdannelse, var ikke bare de såkalte skoletaperne, med dårlige karakterer og sosiale problemer, men også de “ressurssterke”, dvs. skoleflinke og veltilpassede elever med omfattende sosialt nettverk. Når disse falt ut av systemet, var det neppe fordi de gikk arbeidsløse etter skoleslutt, men de var ute av det offentlige skolesystemet: nærmere bestemt på norske privatskoler, folkehøyskoler, og ikke minst: i utlandet. Økt geografisk og økonomisk mobilitet slår ut; vi merker en viss talentflukt som vil bli vanskelig å stanse ved hjelp av politiske tiltak. Globaliseringen har tatt sitt grep også her.

Undersøkelsen tar også for seg den merkbare tendensen vi har sett de siste årene i retning av lavere søkning enn før til almenfaglig studieretning og følgelig større tilstrømning til yrkesfaglige utdannelsesløp. Dette er helt i tråd med politiske ønsker og styring fra høyeste politiske hold: Som et typisk ledd i denne kampanjen gjorde næringslivets organisasjoner for et års tid siden et krafttak med fremstøt i massemediene for å lokke flere av avgangselevene fra ungdomsskolen til å velge yrkesfaglig utdannelse og praktisk opplæring. Mangelen på håndverkere begynte å bli sterkt følbar i diverse næringer. Krafttaket ser ut til å ha lykkes: Undersøkelsen fra de syv østlandsfylkene dokumenterer tydelig vridningen i retning av yrkesfaglige valg. 35,9 prosent av årskullet søkte seg i 2002 primært til almenfaglig studieretning, mens tallet i mange år har ligget på et landsgjennomsnitt oppunder 50 prosent.

NYE MULIGHETER, GAMLE KLASSESKILLER: De nye tendensene var nok allerede i kjømda da NHO begynte stormrekrutteringen. Det kartleggingen i østlandsfylkene viser, er at mye av Reform 94s mål langt på vei er oppfylt:

Sterk nedgang i søkning til studieretning for almene, økonomiske og administrative fag. Det som er det interessante, er hvilke studieretninger som har oppfanget endrede utdannelsesønsker hos 15- 16-åringene: Betegnelsen “yrkesfaglig” er blitt litt vel unyansert til å dekke realitetene. Fagene og studieretningene som nyter godt av til dels eksplosiv popularitet, er i hovedsak de nye høyprestisjefagene som Musikk, dans og drama, formgivningsfag og i særlig høy grad de nye: Studieretning for salg og service, og Medier og kommunikasjon. Et par eksempler: I Vestfold søkte 57 prosent av 10-klassingene seg primært til yrkesfag, mot 37 prosent i 1994. I Hedmark var søkningen til almenfag redusert med 22 prosentpoeng. Bare i Oslo gikk fortsatt ca. halvparten av søknadene til almenfaglig studieretning. Felles for de nye “motefagene” er at det i de aller fleste tilfeller tilbys et treårig opplæringsløp som fører frem til almen studiekompetanse. De tradisjonelle, “gamle” yrkesfagene som gir fagbrev og forbereder til det praktiske arbeidsliv, har også mistet søkere, med noen unntak.

Den overordnede politiske agendaen bak disse styrte endringene er rimeligvis sammensatt.

Gjennom flere generasjoner har det vært et overordnet mål for skolepolitiske myndigheter å fremme utdannelse som et middel til sosial utjevning. Å heve yrkesfagenes prestisje i forhold til den teoretiske utdannelsen har vært et av virkemidlene. Akkurat det siste har man nå påviselig lykkes med. Men ironien ligger selvsagt i at denne vridningen ikke er uttrykk for sosial utjevning. Statistikken viser med all ønskelig tydelighet at elevene som søker til de nye yrkesfaglige “høyprestisje”-tilbudene, nær sagt selvfølgelig, i økende omfang er rekruttert fra høyinntektshjem, hjem med høyt utdannede foreldre og ellers viser de statistiske kriteriene på middelklasse. Så delvis er jo målet nådd, men bare delvis, for disse elevene følger altså et løp som tar sikte på høyere studier. Middelklassens sønner og døtre velger seg i betydelig høyere grad enn før til yrkesfaglig opplæring, men de oppfyller dermed neppe den velkjente sosialdemokratiske drømmen om at “arbeidersønnen og direktørdatteren” skal gå i samme klasse (noe de forøvrig neppe gjør i grunnskolen lenger heller).

DEN 16-ÅRIGE DIREKTØRDATTEREN er med høy grad av sannsynlighet å finne på grunnkurs Musikk, dans og drama, og arbeidersønnen med betydelig høyere sannsynlighet på mekaniske fag eller trearbeidsfag. Statistikken gjør det altså tydelig at den videregående skole ikke fungerer som en sosial smeltedigel, uansett omfordeling av elever mellom teoretiske og praktiske utdannelsesløp. Skillet mellom “fine” og mindre fine fag er der fortsatt, ja, selv i skolekantinene er den sosiale segregeringen merkbar; “gutta på mekken” holder til i sitt hjørne, og småfrøknene fra musikk og drama fniser rundt sine egne, faste bord. Den utdannelsesmessige kjønnssegregeringen er heller ikke rokket ved i særlig betydelig omfang.

Den utdannelsessosiologiske stagnasjonen har vært dokumentert til overmål gjennom flere store forskningsprosjekter. Den tyngste i genren de siste årene har muligens vært Marianne Nordli Hansens omfattende undersøkelse (publisert i Tidsskrift for samfunnsforskning nr. 1, 1999) som med overveldende statistisk tyngde og vitenskapelig grundighet dokumenterer at sosial mobilitet gjennom utdannelse var vanligere på 60- og 70-tallet enn i 90-årene. Sannsynligheten for at barn av arbeiderfamilier begynner på akademiske studier, er bemerkelsesverdig lavere nå enn for 30 år siden, og det er selvfølgelig korrigert for det åpenbare faktum at det er flere akademikere og færre arbeidere i dag enn for en generasjon siden. Flere tidligere undersøkelser om sosial bakgrunn og valg av utdannelse har indikert det samme.

Tiltak som har vært satt i verk siden 70-tallet, har hatt – i beste fall – kosmetisk effekt når det gjelder sosial utjevning, og skolen som arena for møte mellom samfunnsklasser er et tilbakelagt stadium.

Også Kristin Clemet refererer stadig til dette forholdet: Vi har lykkes i å få en skole for alle, vi har fjernet økonomisk ulikhet som utdannelsesmessig handicap, men vi har ikke lykkes i å fjerne kulturelle og utdannelsesmessige barrièrer. Et hjem fylt av bøker, foreldre med høye ambisjoner for barnas utdannelse, er og blir utslagsgivende for skolesuksess og karrière. Statistikken viser også med all uønsket tydelighet at barn av høyt utdannede akademikere mer enn noen gang i løpet av de siste 30- 40 årene er overrepresentert på de mest prestisjefylte, lukkede studiene. Lett tabloid oppsummert: Barn av dommere og leger studerer jus og medisin, barn av lærere og sosionomer blir “mellomutdannet” (les: distriktshøyskoler), og barn av mekanikere og snekkere blir lærlinger i mye høyere grad enn før i nyere historie.

PÅ 60-TALLET ble barn av gruvearbeidere leger, men det er historie nå. Dette har vært dokumentert til overmål lenge, men blir omhyggelig tiet i hjel, spesielt i sosialdemokratiske kretser.

Det interessante vendepunktet ligger altså på 70-tallet. Skolen som arena for sosial utjevning kulminerte omtrent samtidig med de gamle landsgymnasene.

Det vil selvsagt være et omfattende studium å kartlegge årsakene til denne dramatiske vendingen, og det er all grunn til å tro at de vil være sammensatte og vanskelige å utrede. Men det er endel slående fellestrekk i alle pedagogiske fornyelsesgrep som har funnet sted i denne perioden: De er preget av middelklassens forestillinger og verdier, særlig den liberale, kvinnelige middelklassen. Og vi har jo i år – nok en gang – sett et nytt blaff, en ny sjokkrapport om guttene som skoletapere, noe som medførte en kort og heftig oppblussing av skoledebatten. Mindre vekt legger journalister og morgenkåsører på klasseperspektivet; det er for betent, kanskje aller mest for skolepolitikere på venstresiden. Det er en påfallende motvilje mot å gripe fatt i det faktum at vi lever i et samfunn der klasseskillene blir mer og mer sementert, og at skoleverket er et viktig – om enn ufrivillig – redskap i prosessen. Ideologiske ryggmarksreflekser og ferdigsnekrede politiske paroler er et av de største hindrene på veien til en nøktern og konstruktiv analyse av disse sosiologiske realitetene.