Hvileløs klimaflyktning med sesongvariasjoner!

Kvinnefiendlig abortdebatt?

Min gamle mor ytret – en gang på 70-tallet – følgende visdomsord om daværende biskop Per Lønning: «Biskop Lønning vet alt; han vet til og med hvordan det er å være gravid»; hvilket vel kan sies å være et høyst betimelig innspill datidens opphetede abortdebatt. Mye vann har rent i havet siden da, men det er fare for at det fortsatt er mange kvinner som er underkastet andres autoritet når de foretar sine valg:

På Dagsnytt 18 torsdag den 17. mars kunne vi høre flere menn som visste mye om hvordan følelesmessige sider av graviditet arter seg: Klinikksjef Bjørn Busund fra Kvinneklinikken kunne slå fast, med tung autoritet, at vi hadde en abortlov som hadde tjent oss utmerket i snart 40 år, og at nåværende abortpolitikk fungerte på en forbilledlig måte. Torbjørn Røe Isaksen kunne ogå bidra med å forsikre oss at kvinner som kom til lege gjennomgående hadde reflekter mye over sitt valg; de hadde gjerne rådført seg med sin partner(!) …

Svært mange kvinner vil steile over en slik virkelighetsbeskrivelse. Har herrene Isaksen og Busund noen gang reflektert over hva som f.eks. kan ligge i å «rådføre seg med sin partner»? Hvem sitter med oversikt over hvor mange kvinner som presses av sine partnere til å ta abort – eller tenåringer som presses av foreldre eller andre i sine omgivelser? Dagens abortdebatt, eller mangel på sådan, underkommuniserer på det groveste de problemene tusenvis av kvinner og unge piker står overfor i det skjebnesvangre valget som en abortavgjørelse faktisk er. Den offisielle diskurs er blitt et temmelig ensporet kjør, der først og fremst dominerende kvinner fra de meget omtalte snakkende klasser på en autorativ måte slår fast hva det dreier seg om: «Kvinners rett». Det er skremmende hvor få som tar opp kvinners rett til å velge noe annet enn abort. Det er farlig lettvint å påstå at alle foretar det valget på fritt og selvstendig grunnlag, og at kvinner følger sine egne og ikke andres ønsker. Dessverre hører jeg sjelden eller aldri feminister ta opp det «omvendte» abortproblemet, nemlig at det er alle andre enn kvinnen selv som tar avgjørelsen. En gravid kvinne i en usikker situasjon er meget sårbar, og særlig unge piker kan jo være svært lette å lede og påvirke, spesielt av en kjæreste, men også av andre. At dette så godt som aldri debatteres, tyder på, vil jeg bestemt hevde, at vi feier uhyggelig mye grums under teppet: Det passer ikke inn i det offisielle paradigmet at vi tvinger kvinner og unge piker til valg, livsviktige valg, som ikke er deres egne. Kvinneekspertene Busund og Isaksen kunne slå fast at «vi har lite forskning om psykiske senvirkninger av abort». Ja, det er pussig, det. Det er påfallende lite interesse for noe så kontroversielt.

Det er på høy tid – ja, på overtid – at noen tar definisjonsmakten fra de autorative damer og herrer som hittil har hatt monopol på sannheten. Sannsynligvis har vi lysår igjen til kvinner foretar frie valg på egne premisser. Fortielsene og undertrykkelsen knuger oss kanskje like mye nå som i tidligere århundrer.

« »