Publisert i Klassekampen 11. aug. 2011 under overskrift: ”Det viktigste er å delta”.
10. august 2011: Er hovedsaken at flest mulig avgir stemme?
I skrivende stund melder nyhetsmediene at muligheten for forhåndsstemming til kommune-og fylkestingsvalg åpnes i dag. Og i utvalgte kommuner har man som kjent forsøksprosjekt med elektronisk stemmegivning. Så godt som alle journalister og intervjuobjekter som har ytret seg så langt i denne runden, er ubetinget positive: Flere velgere vil med høyere grad av sannsynlighet avgi stemme når de kan gjøre dette fra PC’en sin og slipper å møte opp i vaglokalet. Diverse myndighetspersoner på forskjellige nivåer istemmer; særlig de unge og andre som ”ikke er så interessert i politikk” vil være lettere å bevege til deltakelse på denne måten, får vi høre.
Og selv om det ikke legges fram overveldende mengder forskningsdata som kan understøtte disse påstandene, kan de nok ha mye for seg. Men det bekymringsfulle er det nesten totale fraværet av motforestillinger. Først og fremst: Anonymiteten ved stemmegiving er jo fjernet med et pennestrøk, og dette ser ikke ut til å bekymre særlig mange av de ansvarshavende! Vi er gjennom mange generasjoner nå omhygelig opplært i betydningen av de hemmelige valg: Inne i valgavlukket er hver mann konge, ingen sjef eller overordnede kan kontollere eler styre deg. Det var et overordnet demokratisk prinsipp, har vi fått lære, at enhver velger står hundre prosent fritt og kan i lukket rom og garantert anonymitet legge sin seddel i konvolutten.
For grunnlovsfedrene var prinsippet om total uavhengighet fra ytre påvirkning ved stemmegiving så viktig at de som kjent ikke ville gi stemmerett til tjeneste- folk og andre i underordnede stillinger; disse kunne nemlig lett bli utsatt for trykk av sine arbeidsgivere eller overordnede!
Og det er ikke spesielt vanskelig å forestille seg scenarioer i dagens Norge der innvandrerkvinner, og sikkert en god del andre kvinner og menn i forskjellige grader av avhengighetsforhold, stemmer etter ordre fra sine ektemenn eller andre som har makt over dem, også når de går inn i avlukket med konvolutten. Særlig friere kommer de neppe til å stå når de skal foreta samme prosess fra PC’en i stua hjemme. Og diverse andre situasjoner er også lette å visualisere: Tenåringer som sitter i grupper og stemmer som den toneangivende i flokken instruerer dem; gruppepress blant de unge er og blir en sosial realitet.
Og diverse andre former for avhengighetsforhold forefinnes rimeligvis i fleng der ute. Det er oppsiktsvekkende at så få røster har hevet seg for å drøfte så absolutt sentrale prinsipper. Det ser ut som en slags populistisk feber: Har man honnørord som Internettt, høyere valgdeltakelse, og ikke minst ”de unge”, å framføre, forstummer så å si all debatt. Og når intervjuobjektene i NRK i dag forteller at de neppe kunne tenke seg å bevege seg til valglokalet og ikke ”er særlig interessert i politikk”, blir de ikke konfrontert med spørsmålet om hvilket grunnlag de da stemmer på.
Når folk ikke orker ta bryderiet med å sette seg inn i hva de politiske skillelinjene innebærer, bør det være på tide å drøfte om det tjener fellesskapet at disse menneskene avgir stemme. Valgforskerne kan jo avsløre en del mildt sagt irrasjonelle mekanismer som påvirker folks såkalte politiske valg: partilederes slips og frisyrer, for å nevne noe, er av de minst bekymringsfulle faktorene. Og når vi i tillegg svekker mulighetene for den enkeltes frihet og uavhengighet ved valget, kan vi ha åpnet for temmelig betenkelige scenarioer. Men debatten har så langt vært uhyggelig tam. Vi ser ut til å sluke det meste så lenge det framføres med de til enhver tid gjeldende og moteriktige stikkord.
