Nairobbery

Med en liten vri på Graham Greene: On my way to Nairobi, I happened to be in Abu Dhabi … Og det var kanskje vonde, gamle hybris som gjorde seg gjeldende da vi lot oss lokke til å bla opp tusenlappene på elektronikkavdelingen (eller nærmere bestemt tablet-avdelingen, faktisk!) på det gedigne, mega-super-hyper-gigantiske Carrefour-senteret i Abu Dbabis mest fasjonable shopping mall. Fra og med første juledag 2011 var vi eiere av hver vår Asus Tranformer eee TF101. State of the Art! Ingen skulle komme her og si at vi ikke var foranfor tiden, nei. I alle fall ganske langt framme: Fem megapixel kamera, inneygd GPS, for bare å nevne noe. De gamle henger med. Vi bar stasen ut i triumf: Velkommen 2012!

Det ble en krevende overgang fra alt det velorganiserte, fornemt marmorhvite og strøkne i emiratene til Nairobis evige trafikkforstoppelser, krakilske bilhorn, bensinos, støv og svette. Men vi bakserer oss gjennom kaoset og tar inn i Oretiti Apartments, samme leilighetskomplekset som i fjor. Og vi blir mottatt som gamle kjente: Portvaktene, staben som vasker og skifter håndklær og sengetøy i the serviced apartments, kommer mot oss med utstrakt hånd og lyser av vennlighet . Og ikke minst Kaunda himself, den legendariske og allestedsnærværende vaktmester, oppsynsmann, care taker, you name it, klemmer oss bjørneaktig i neven og stråler som ekvatorsola. Kaunda er et imponerende skue: Leopardmuskuløs og kaffefarget; en fysikk som bringer tankene hen på romerske gladiatorer, eller mer dagsaktuelt er det vel heller å visualisere ham som livvakt for noen av de omstridte afrikanske presidenter (eventuelt en av de kruttsterke opposisjonslederne!) komplett med kamuflasjedress  – og tunge automatvåpen dinglende fra skulderen. Han hadde nok lett fått jobben; tro oss, det er få som ville yppe til håndgemeng med Kaunda. Og DEN tanngarden kan saktens få en stakkars D-vitaminfattig nordboer til å blekne ytterligere noen hakk …  Men det martialske ytre til tross tror vi Kaunda er en myk mann i enhver forstand: Han har stemme som en fløyelsvarm tropenatt, beveger seg som en katt, lett og lydløst. Og han er et oppkomme av vennlighet, smil og imøtekommenhet. I tillegg til at han ser alt og hører alt; det er ikke mange av beboernes bevegelser som unngår hans årvåkne sanser; det har gradvis gått opp for oss.

Men også Kaunda skulle altså møte sin overmann, skal det snart vise seg …

Vi flytter inn med alt vårt habengut, godt hjulpet av velvillige Oretiti-ansatte. Vi hilser i farten på den beskjedne, lille nyinnflyttede damen i etasjen under; gamle naboer stikker innom, og alt er stas, latter og proverbiell afrikansk hjertelighet.

Dette var torsdag. Allerede fredag kveld er vi i så godt gjenge igjen at vi begynner å gjenoppta fjorårets rutiner: En kveldsrunde i nabolaget ved solnedgang. Ned den folkelige Vanga Road, der fotfolket på denne tiden vender hjem fra arbeid; en fargerik blanding av etnisiteter: Leende, lettfotede, flørtende og oppstemte virvler de opp rødt støv og hilser gudskjelovkvelden.  Inn på den brede, fornemme Kunde Road. Akasier, jacaranda – og magnoliatrær, lukt av jasmin og en kakofoni av uidentifiserte eksotiske blomster og urter. Beruset av tropedufter vender vi hjem akkurat i det mørket bråkaster seg over byen.

Sier blidt Asante sana til sikkerhetsvakten som holder porten åpen, løper lykkelig og lettbent opp trappene. Og bråstopper: Vi kan da ikke ha vært så totalt utblåste at vi glemte å låse?! Umulig – vi er jo nærmest for låsfantaster å regne. Et blikk inn i leiligheten er nok til å fastslå at stuebordet er ryddet for laptop’er samt Fars mobiltelefon og nye Asus. Soveværelset! Alle kofferter åpnet, klær over hele gulvet. Vesker og innhold spredd ut over sengene.

Det gikk relativt raskt å slå fast at utbyttet var to laptop’er, to ganger jomfruelig Asus, én mobiltelefon, ett kamera, 1 stk. kikkert. Samt Mors lommebok.(Far hade vært utkropen nok til å gjemme cash og kredittkort i skittentøyposen  – tommelen opp for Far som reddet oss fra svarte nauda!) …

Kaunda er snart orientert og materialiserer seg ledsaget av husets sikkerhetsvakter. Det er første gang vi har observert et tydelig nervøst kroppsspråk hos vår normalt så stoiske vaktmester.  Og han har god grunn: En compound som får rykte på seg f or ikke å være tyverisikker, blir raskt sjanseløs på markedet her. Vi blir enige om at det må være en inside job, siden de skyldige må ha hatt nøkkel.

Og hva som videre skjer, kan og bør best gjengis i impresjonistiske glimt:

*Kaunda innkaller alle ansatte, som samles i en tom leilighet og holdes der til neste dag (!)

*Kaunda kommer tilbake fra kontrollrunden og kan melde at også naboleiligheten er brutt inn i. OG: Den beskjedne lille damen i etasjen under er forsvunnet, og leilighetn tom, etter bare to dagers opphold.

*To sivilkledde politimenn dukker opp. Akkutat da er strømmen gått; det gjør den regelmessig i Nairobi. Men denne kvelden dukker også Oretitis stolthet, reserveaggregatet, et støyende og dieselstinkende monster, under for påkjenningen. De sivilkledde sveiper gjennom leiligheten med lommelykter, tar opp fortegnelse over stjålne gjenstander

*Vi tas med til Muthangari Police Station.. I en matutu, Kenyas legendariske overfylte, råkjørende minibusser. (Hovedproblemet for kenyansk politi er mangel på transportmidler)! Vi blir avhørt etter halvannen times ventetid. Fenomenet viser seg å være velkjent: Dette er den nye innbruddskriminaliteten. Alle boliger fra midlere middelklassestandard og oppover er nå så godt sikret med murer, el-gjerder, piggtråd, glasskår og låste porter at de er blittt uinntakelige. Derfor jobbes det nå innenfra.

*Kaunda tropper opp igjen; nå ledsaget av to politkonstabler. Og de av oss som har levd en stund, vil ha bilder på netthinnen av P.G. Wodehouse’s engelske landsbykonstabel; plattfot, godlynt og rundmaget. Vi fikk nå møte hans afrikanske fetter, lykkelig svingende på en kort, svartlakkert kjepp med sølvbeslag. Nok en opptegnelse over savnede gjenstander. Vi prøvde å meddele at vi ikke hadde rørt noen av de aktuelle, gjenværende sakene og ville vise dem the scene of the crime, soveværels. De så uforstående ut og fortsatte å henge i døråpningen og småprate med Kaunda. (OBS: Men vi er klar over at i Norge ville det neppe ha kommet noe politi i det hele tatt, så vi står vel likt) …

*Kaunda kan melde at beboeren av naboleiligheten er en ung dame ansatt på den japanske ambassaden. Hun er bortreist for helga, men er orientert og kommer tilbake på søndag.

*Søndag kveld: Vi hører Kaundas dype røst i trappeoppgangen, ledsaget av lyden av lette føtter.

*Mandag morgen: Rykter vil ha det til at en PC med sensitive opplysninger (WOW!) er stjålet fra naboleiligheten, og at japansk etterretning er satt på saken DobbeltWOOW …

*Mandag ved 10-tida: Det ringer på døra: Kaunda samt en blidspent ung asiatisk dame. Og en anonymt utseende fyr i joggedress. Som høflig spør om å få stille noen spørsmål. Vi er lettere opprømt. (Har senere reflektert over det med joggedress: Sikkert et ideelt kamuflasjeantrekk for hemmelige agenter: Folk i joggedress blir ikke sett, de er bare i peiferien av synsfeltet, som en slags linselus, ikke sant?) Vi utveksler mailadresser og tlf.nummer. HØRER DERE – jeg har et nummer til japansk etterretning lagret på telefonen min!!!!! Og DE HAR MITT!!!

***!!!! Vi kommer ned på gårdsplassen like etter intervjuet. Der er vår hemmelige agent fortsatt, i samtale med Kaunda og ambassadedamen. Ved siden av en staselig hvit Land Cruiser. Og en ruvende, diskret uniformert sjåfør med uutgrunnelig ansikt. Samt to karer med svart dress, mørke solbriller, blankpolert skalle OG tydelig bul på innerlomma! Hallooo, liksom – HVOR mye James Bond-faktor går det an å få skviset inn i en pensjonisttilværelse på en vanlig mandag formiddag – hva?

Men Agent 007-faktoren blekner noe når kara hopper inn i Land Cruiser’en og sjåføren forgjeves vrir om tenningsnøkkelen. Mer og mer fortvilet for hver gang. Vi beveger oss nå i glideflukt fra On her Majesty’s Service til Pink Panther: Kaunda, vi, ambassadedamen pluss et par nysgjerrige tilskuere tar rennefart, kaster vår fulle tyngde mot SUV’en og får kjerra til å trille over gårdsplassen. Akkurat i det den passerer porten, hoster den svakt og begynner å summe … Vi vinker farvel til dem ned Gitanga Road

*Og hva som siden er skjedd, er kort oppsummert: Vi har fått utskrifter fra kredittkortelskapene med angivelse av når og hvor de stjålne kortene har vært forsøkt brukt. Ingen respons fra politiet foreløpig. Men James Bond har lovet å begynne å se på de elektroniske sporene denne uka. Når han er ferdig med other security issues…

Håper han får start på bilen.