STORE STEINER MED “A MESSAGE”

STORE STEINER MED «A MESSAGE»

For folk som er fascinert av spørsmålet – et av de mer uutgrunnelige i soga om menneskeheten – om HVORFOR I HULESTE steinaldermennesker ga seg til til å hugge ut og slepe på to til to og et halvt hundre (!) tonn tunge steinblokker og bruke opptil hundrevis av årsverk på byggevirksomhet til tilsynelatende «ingen nytte», er det sørvestlige Andalusia-området et lite Mekka: Her finner vi over hundre små og store megalittgraver og et pent tilbud av menhirer (bautasteiner) strødd ut over et område på få tusen kvadratkilometer; en kulturskatt som for det meste er lite kjent for omverdenen. Dolmene, «Los Dólmenes», utfordrer vår bevisssthet og står der som en bebreidelse mot våre flagrende, post-moderne lettvintheter; 9-10 000 års forhistorie stirrer anklagende på oss: «Hva vet vel du, lille døgnflue?»

Vi har ennå ikke rukket over hele området. Men en foreløpig inspeksjon av Menga i Antequera, Los Dólmenes de Pozuelo i Valverde del Camino, (Huelva-området), De Soto-graven i Triguera samt en del litt mindre spektakulære minnesmerker, har etterlatt oss i en tilstand av eksistensiell opphisselse og følelse av bedrøvelig tilkortkommenhet. Informasjonssenteret ved Menga viser filmer som visualiserer gjeldende teorier om byggingen og konstruksjonen: 64 tohundretonns steiner har blitt transportert fra usikkert opphavssted, men i alle fall over et ikke ubetydelig antall kilometer. For å trekke to hundre tonn må anslagsvis 2000 mann ha vært mobilisert og fôret. Steinene er omhyggelig tilpasset og sammenføyet, etter en så nøyaktig byggeplan at gravkammeret har vært fylt av sollys akkurat én omhyggelig beregnet dag i året (se nedenfor).

Etter gjeldende teorier, som vi har plukket opp (jfr. José Márquez Romero og Juan Fernández Ruiz fra Universitetet i Malaga), har denne særdeles ressurskrevende virksomheten pågått gjennom en periode på 3500 år, fra ca. 5000 til 1500 f. Kr., og det kan vel ha gått noen hundre år mellom hver kraftanstrengelse, for alt vi vet. (I euro-asiatisk område pågikk det arbeid med tilsvarende konstruksjoner fra for vel 11000 år siden frem til det gåtefulle Havfolkets tid for rundt 3200 år siden.) Dagens forskere ser ut til å helle mot den teori at bygging av gigantiske steingraver uttrykker territoriell markering: Det må ha begynt å bli alvorlig kiving om landområder, befolkningspress og /eller truende «nye landsmenn» (som fønikere, grekere?). Dette har trigget behovet hos de som følte seg utsatt, for å hugge sine meldinger i stein, bokstavelig talt: «Dette landskapet er opptatt; våre døde forfedre vokter her sitt rike. Oldefar ser dere!» Altså et maktpolitisk budskap. Hvilket selvsagt ikke utelukker de åpenbart rituelle og religiøse dimensjonene: Det gode, gamle astronomiske aspektet er ikke til å overse: Nøyaktig ved vintersolverv, 21. desember hvert år, strømmer sollyset inn gjennom den sørvendte inngangen til El-Romeral-graven ved Antequera. Tilsvarende flommer midtsommersola inn og fyller det mørke gravkammeret i De Soto-graven i Triguera. Begge steder markeres begivenheten med dans og show arrangert av lokalbefolkningen.

Våre populære og tildels vulgære forestillinger om snøftende, rå og dyriske steinaldermennesker er forlengst modne for revisjon. Her dokumenteres forfinet ingeniørkunst og avansert organisering av arbeid – i stor målestokk.

Det gir stoff til ettertanke at ingen av disse monumentene fra en høyt utviklet forhistorisk kultur er å finne på FNs verdensarvliste. Mens atskillige mindre betydningfulle norske «severdigheter» blir kjøpt inn der, etter dyre og langvarige lobbykampanjer i runde etter runde.