Qatar –
landet med verdens råeste økonomi, sannsynligvis vakreste hus og mest tilslørte
kvinner …
“Blandede
følelser” er bare fornavnet for en vestlig besøkende som kommer til dagens Doha.
Vi blir nok, når sant skal sies, mer
overveldet – og imponert – enn vi har godt av: Skjønnhetsinntrykkene fra
arkitektur, parker, museer … Vi har
aldri sett noe samfunn som er i nærheten av å være så velstrukturert. Europeisk
– og til og med norsk – hovmod får seg
en alvorlig dukkert her. En så gjennomregulert by, en så avansert
byplanlegging, en mer vellykket økonomisk og arkitektonisk styring av et
bylandskap er det nok en stund til Europa kan stille opp med. Både offentlige og
private bygninger, praktvillaer, nybygde, strøkne sykehus , skoler og
universitet; nevn hva du vil av velferd og offentlig omsorg, Qatar har det – og
i luksusinnpakning. Og vi iler til med å
innrømme at vel bare et tilnærmet totalitært samfunn kan bli så velregulert og så
streamet.
Qatar
er jo også verdens nest rikeste land, målt i BNP pr. innbygger: 102 000 dollar
pr. snute pr. år.(etter Liechtenstein, og vi må slutte med ustanselig å gi oss
selv rankingen som nr.1; vi er på en sølle 8. plass, med beskjedne 53 000
dollar, iflg. CIA World Factbook. Men det må jo i sannhetens navn innrømmes at
de andre som topper oss, er skatte –og skurkeparadiser som Jersey, Bermuda og den
slags) … Qatar har også verdens raskest voksende økonomi, 18 % i 2011!!
Interessant nok ligger Mongolia på andre plass (17,3) – og Ghana på tredje (13,5)
…
Og
med en arbeidsledighet på 0, 4% er det vel ikke dårlig stell generelt. Skulle en
tro.
Dette skyldes sjølsagt i hovedsak olja. Men legg merke til at Qatar er på hogget: Sheiken
har styring så det holder på økonomien og er i ferd med å frigjøre seg fra oljeavhengighet.
Landet er blant mye annet også verdens største produsent av kunstgjødsel. Derav
de kjærlige og intime forbindelser med lille Norge: Som nordmenn tilhører vi derfor
de utvalgte, privilegerte som ikke trenger innreisevisum til Qatar!
Men
– som alle vet: Qatarerne
(?) lever høyt på billig importert arbeidskraft, i hovedsak fra det sørlige Asia.
Drosjesjåførene, serveringsdamene,
hotellresepjonistene og værelsepikene er fra Bangladesh, India, Pakistan. Den
eneste “innfødte” vi møtte i sammenheng med noe som kunne ligne på arbeid, var
en representant for et bilutleiefirma. Og vi kunne ikke fri oss fra mistanken om at vi her sto overfor en representant for et folk som ikke lenger var vant med arbeid. Ikke trenger det heller.
Denne
overveldende velstanden er relativt ny, det tok av med oljekrisa i 1973, og siden
har det bare eksplodert ytterligere. Restene
av det gamle og mer beskjedne Doha finnes fortsatt, men blir fullstendig overskygget
av de nye bydelene med praktbygg. Og for en som heller til Prince Charles-linja
og er frustrert vårt århundres talentløse arktitekter, er det en lise for sjelen å
komme til en arkitektonisk virkelighet som Doha. Riktignok forefinnes også kvartaler med det hyper-hyper-moderne, bankpalasser
og hoteller, en Dubai-lignende sky-line. Bare litt lekrere … Men i all hovedsak
er det en vidunderlig fusion av tradisjonell arabisk skjønnhet og moderne teknologi
som møter deg. Har sett bygninger av slik skjønnhet før, men bare i drømme … Vel er dette en demonstrasjon av overveldende rikdom, men enda mer av stolthet over eldgammel kultur; historiens eldste bykultur. Man er seg sin overlegenhet bevisst. Og mang en turist fra den vestlige verden har mottatt subtile signaler – trass i vertskapets gode manerer – om at de betraktes som annenrangs borgere. Vi tolereres, men vi trengs ikke. Og vi er verken rike eller spesielt siviliserte …
Det
aner oss at uansett hvor vellykket vi får gjort utbygginga av Bjørvika – det blir
stusslig mot dette her, ja …
Men: Skyggesidene lar seg som sagt ikke gjemme bort.
Gjestearbeiderne har dårlige lønnskår, bor mange sammen på trange hybler, og
det er dårlig stilt med arbeidstakeres rettigheter. Men mange av dem var likevel
meget fornøyd med situasjonen, de var stolte av velferdsstaten i sitt nye hjemland.
Vår indiske sjåfør viste med synlig eierglede fram de imponerende nybygde
sykehusene og meddelte imponert: “Og ALT er gratis!” Og jo, alle var rike her,
forsikret han sine noe tvilende passasjerer. (Som kjent tok sheiken en spansk
en og doblet lønna til alle offentlige ansatte i fjor da den arabiske våren satte
inn. Sikkert et klokt grep. Det hersker fortsatt fred i riket. Men hvem vet ?) …
Andre
sjåfører vi møtte, var riktignok mindre imponert, uttrykte misnøye med lønna, boligforhold og arbeidsvilkår.
Vi så jo også på byggeplassene, f.eks. , at arbeidervern var noko så nær et
fremmedord!
Kriminalitet
er også et kapittel for seg. Og man kan selvsagt innvende at de tilsynelatende
idylliske tilstandene skyldes så umenneskelig strenge straffer at ingen våger
seg frampå. Men vi var mer enn imponert da vi så at sjåføren vår gikk fra bilen i ti
minutter – ulåst, med tenningsnøkkelen i og motoren i gang (hvilket selvsagt
sier sitt om bensinprisene også) …
Dohas
stolthet, sikkert med rette, er det islamske kultursenteret. Og vi står i fare for
å la det gå inflasjon i superlativene i karakteristikken
her, linjer, dimensjoner, plassering i landskapet.
Og
likevel, vi må innrømme i all vår vulgaritet at det som ga oss aller mest
bakoversveis, var shoppingmallene! I særdeleshet det mest fasjonable, “Villagio”
– som navnet tilsier sterkt italiensk- inspirert, et Mini-Venezia! Komplett med
kanaler, buede broer samt små søte gondoler som barna kunne farte rundt i. Og
lekebilbaner og kunstisskøytebane
til podene (og vi merket oss at
også småjentene gikk på skøyter, ja) …
Veggene
var kulisser med påmalte italienske fasader; taket en lyseblå himmel med lettebomullsskyer.
Her kan alt erverves, fra det siste fra
Porsche og Ferrari til Hennes og Mauritz-klær og Big Mac. Men i all hovedsak er
tilbudet på den eksklusive siden: Versace, Burberry’s, Dior, Boss. Og de lekreste kafeer og konditorier. Luksusfaktoren gir seg til kjenne over hele linjen, fra luksusbilene og designerbutikkene ned til faktorer som de små kakene du får på kaffeskåla, her ikke var noen tørre
kjeks, nei, men nybakte og ovnsvarme myke lekkerier … Det er som kjent “dom små,
små detaljarna” som gjør det ….
Og
klientellet er internasjonalt, europeere, asiater av alle grupperinger. Men mest
innfødte; mennene i kunstferdig brettede hodeplagg og evig nystrøkne, stivede, hvite
kjortler (det er her hushjelpen fra Bangladesh kommer inn i bildet) – og
kvinnene ubønnhørlig innhyllet i svart fra hode til fot. Vi så snutten av lekre
høyhælte sko og designerjeans nederst, men ellers bare meter på meter med omhyggelig
dandert svart silke. OG siste skrik i
smartphones og lesebrett stikkende opp av Gucciveskene …Vi tenker: Verdens
rikeste kvinner – i forgylte bur. Men du verden for en forgylling! (Vi hadde
dessuten den selsomme opplevelse å se dem spise: Det skal behendighet og
akrobatikk til å manøvrere bløtkakebitene oppunder svartkluten her. Men de
klarte det. Riktignok ikke uten betydelig besvær) …
Men
– til poenget: Det kom ikke som noe sjokk at det var hos kongefamilien i Qatar
at vår nasjonalskatt havnet. Vi skal nok høre mer fra dem …
