TVANGSSAMMENSLÅING – GAMMEL NORSK TRADISJON (publisert i “Klassekampen” 19. juni 2017)

TVANGSSAMMENSLÅING – GAMMEL NORSK TRADISJON

Det er historisk sett ikke overraskende at Senterpartiet slår alarm og ringer med stormklokker mot et fenomen som tvangssammenslåing. Norske bønder har alltid vært motstandere av den slags – fra Harald Hårfagres tid og framover. Som kjent ble debatten etter hvert såpass heftig at opptil flere kastet inn håndkleet og forlot landet; båtflyktninger ble de også … Sentraliseringsframstøt fra makteliten i området rundt indre Oslofjord (og det var gutter som ikke hadde mye til overs for lokal sjølråderett!) har nemlig aldri falt i god jord ute i distriktene: «Rikssamling meg her, og rikssamling meg der», sa de, både her og der ute i Bygde- Norge, og det gikk temmelig hardt for seg, både borte på Vestlandet og oppe i Trøndelag (legg merke til den østlandsentrerte synsvinkelen); ja jeg ser for meg at bondehæren sto på Stiklestad med svære plakater: «NEI TIL TVANG. JA TIL LEVENDE BYGDER!».
Den norske statsdannelsen er påviselig et paradeeksempel på tvangssammenslåing, og her vil nok mange påpeke at det samme gjelder for de fleste stater. De kan vel ha et poeng der. Hvilket vel kan være stoff til ettertanke …
Det et selvsagt heller ikke bare i Norge at nytt og elitistisk tankegods fra den urbane eliten har blitt sett på som en trussel; det var visstnok også noe som kalte seg den franske revolusjon i sin tid. En gjeng arrogante parisere kom til å koke i hop noen nymotens idéer som skulle vise seg å være harde å svelge for mange, særlig i distriktene … I ettertid kan vi kanskje mistenke at vi fortsatt hadde kunnet se langt etter både allmenn stemmerett, for ikke å snakke om kvinnelig sådan, og diverse menneskerettighetserklæringer, om ikke pariserne hadde lyktes i å nedkjempe motstanden på landsbygda den gang– og DER kan vi snakke om hardhendt og blodsprutende tvang! Men det gikk jo som det gikk, og globaliseringa førte som kjent til at slikt nytt og merkelig tankegods, til og med faktisk forbausende raskt, famlet seg helt opp hit til de ytterste avkroker i nord. Det var definitivt en urban elite av frankofile og dansktalende unge overklassesønner som tredde disse fremmede begrepene nedover hodene på umælende norske bønder på Eidsvoll, som for anledningen var uvanlig fromme og medgjørlige – det gikk atskillig greiere denne gangen enn en åtte hundre års tid tidligere: Da kom noen tilsvarende blærete eurofile sossegutter hjem fra utlandet og prøvde seg med tidens nye motereligion, importert fra Midtøsten. DET ble ikke godt mottatt, skrullete idéer fra gærne ørkenstammer, dette stred mot alt vi holdt for hellig her i nord – og det kom til å flyte atskillige liter blod da grasrota slo ring om sine norske verdier
Konklusjonen kan muligens være at det ser mørkt ut for norske verdier; de har jo tapt i runde etter runde. Hvilke er de neste som står for fall?