Om godhet, gullstol og geriatri

OM GODHET, GULLSTOL OG GERIATRI

• eller: Venstresida er splitta!

Hjelp – man er omgitt av skyttergraver! Hittil har man vandret i fred og enighet med sine gamle våpendragere fra 70-tallet, trodde man; det var mangt i denne ondsinnede verden man kunne være utrygg på, men aldri dette ene: Man var en del av det gode selskap, man var «av det rette slaget», hadde riktige holdninger og sto på det godes side, som det internasjonalt orienterte og rettferdighetselskende menneske man var, med så mange representanter for et multikulturelt og fargerikt fellesskap helt inn i sin innerste krets, sin mangespråklige bokhylle, sin livslange troskap til SOS Barnebyer, for ikke å snakke om sitt tropiske, krydrede  og høyt lovpriste kjøkken (uten et øyeblikk å bli mistenkt for å være noe så suspekt som tilhenger av «globalisering», selvfølgelig, bevare oss vel! «The World Wide Movement Against Globalization» har alltid vært vårt kjæreste motto) … Man har vært trygg på at man fortjent de snakkende klassers fornemste hedersbetegnelse: Varm, åpen og inkluderende! For ikke å snakke om «anti-nasjonalist»!

Men nå er man altså ikke sikker lenger. Det koker blant Facebook-vennene, kampen om definisjonsmakta er blitt beinhard: Tilhører man den kjølige, analytiske Pål Steigan-fløyen, eller er man  blant Per Fugellis venner, som minst to ganger hver dag må dokumentere på statusen sin hvor sterkt de tar avstand fra Sylvi Listhaug og alt hennes vesen? Skyttergravene blir dypere for hver dag, følelsene sårere og sårere. Har man en gang i offentlighet ytret bekymring over asylinstituttets framtid – kan det stå i fare for å bli uthult eller misbrukt? – risikerer man plutselig å befinne seg i en giftig ildlinje. I kretser som man hittil har følt seg trygg på å være velkommen i, kan man lett ha kommet på en skummel indeks: Det sies ikke med rene ord at man heretter er å anse som medlemskanditat til PEGIDA, ikke direkte, MEN: Vet man kanskje ikke at det er krig i verden, at millioner er på flukt? Joda, man har jo fått med seg det, men hør her … Husker man ikke at nordmenn måtte rømme til Sverige under krigen, eller hva med utvandringen til Amerika? (Litt pussig å bruke akkurat den da, for hvis noen anser dagens migrasjonssituasjon som parallell til den europeiske masseutvandringen over Atlanteren, med påfølgende masseutryddelse og folkemord, må vel det innebære at de nå anser våre dager som talte?) … Prøver man videre å peke på at NETTOPP det faktum at så mange er i nød, gir ekstra grunn til å passe på at det politiske asyl blir forbeholdt de akutt forfulgte og nødlidende, og ikke blir utvannet til et allment redskap for enhver form for migranter, merker man fort at man kan bli gjenstand for  høyst ubehagelige mistanker – og atskillig moralsk forargelse.

Kort sagt, man føler seg ikke helt trygg på gamle venner lenger. Når man i tillegg hører forståsegpåere på Dagsnytt 18 fortelle at det nå foregår en kamp, mellom «eliten» (!) på den ene siden (vi skjønner alle at det må være de som ikke liker Sylvi Listhaug og er tilhengere av godhet og sånn), og på den andre siden noe som – formidles det indirekte – må være «det enkle folk», litt innskrenkede gamle mennesker som spiser pizza grandiosa, aldri har sett en utlending og er redd for at pensjonene skal blit tatt fra dem, ja da skjønner man jo at man er plassert. Det er her både Pål Steigan og vi hører hjemme.

Verden blir aldri helt den samme heretter. Man har til og med begynt å tvile på sin egen godhet.