Med en liten vri pĂ„ Graham Greene: On my way to Nairobi, I happened to be in Abu Dhabi … Og det var kanskje vonde, gamle hybris som gjorde seg gjeldende da vi lot oss lokke til Ă„ bla opp tusenlappene pĂ„ elektronikkavdelingen (eller nĂŠrmere bestemt tablet-avdelingen, faktisk!) pĂ„ det gedigne, mega-super-hyper-gigantiske Carrefour-senteret i Abu Dbabis mest fasjonable shopping mall. Fra og med fĂžrste juledag 2011 var vi eiere av hver vĂ„r Asus Tranformer eee TF101. State of the Art! Ingen skulle komme her og si at vi ikke var foranfor tiden, nei. I alle fall ganske langt framme: Fem megapixel kamera, inneygd GPS, for bare Ă„ nevne noe. De gamle henger med. Vi bar stasen ut i triumf: Velkommen 2012!
Det ble en krevende overgang fra alt det velorganiserte, fornemt marmorhvite og strĂžkne i emiratene til Nairobis evige trafikkforstoppelser, krakilske bilhorn, bensinos, stĂžv og svette. Men vi bakserer oss gjennom kaoset og tar inn i Oretiti Apartments, samme leilighetskomplekset som i fjor. Og vi blir mottatt som gamle kjente: Portvaktene, staben som vasker og skifter hĂ„ndklĂŠr og sengetĂžy i the serviced apartments, kommer mot oss med utstrakt hĂ„nd og lyser av vennlighet . Og ikke minst Kaunda himself, den legendariske og allestedsnĂŠrvĂŠrende vaktmester, oppsynsmann, care taker, you name it, klemmer oss bjĂžrneaktig i neven og strĂ„ler som ekvatorsola. Kaunda er et imponerende skue: LeopardmuskulĂžs og kaffefarget; en fysikk som bringer tankene hen pĂ„ romerske gladiatorer, eller mer dagsaktuelt er det vel heller Ă„ visualisere ham som livvakt for noen av de omstridte afrikanske presidenter (eventuelt en av de kruttsterke opposisjonslederne!) komplett med kamuflasjedress  – og tunge automatvĂ„pen dinglende fra skulderen. Han hadde nok lett fĂ„tt jobben; tro oss, det er fĂ„ som ville yppe til hĂ„ndgemeng med Kaunda. Og DEN tanngarden kan saktens fĂ„ en stakkars D-vitaminfattig nordboer til Ă„ blekne ytterligere noen hakk …  Men det martialske ytre til tross tror vi Kaunda er en myk mann i enhver forstand: Han har stemme som en flĂžyelsvarm tropenatt, beveger seg som en katt, lett og lydlĂžst. Og han er et oppkomme av vennlighet, smil og imĂžtekommenhet. I tillegg til at han ser alt og hĂžrer alt; det er ikke mange av beboernes bevegelser som unngĂ„r hans Ă„rvĂ„kne sanser; det har gradvis gĂ„tt opp for oss.
Men ogsĂ„ Kaunda skulle altsĂ„ mĂžte sin overmann, skal det snart vise seg …
Vi flytter inn med alt vÄrt habengut, godt hjulpet av velvillige Oretiti-ansatte. Vi hilser i farten pÄ den beskjedne, lille nyinnflyttede damen i etasjen under; gamle naboer stikker innom, og alt er stas, latter og proverbiell afrikansk hjertelighet.
Dette var torsdag. Allerede fredag kveld er vi i sĂ„ godt gjenge igjen at vi begynner Ă„ gjenoppta fjorĂ„rets rutiner: En kveldsrunde i nabolaget ved solnedgang. Ned den folkelige Vanga Road, der fotfolket pĂ„ denne tiden vender hjem fra arbeid; en fargerik blanding av etnisiteter: Leende, lettfotede, flĂžrtende og oppstemte virvler de opp rĂždt stĂžv og hilser gudskjelovkvelden.  Inn pĂ„ den brede, fornemme Kunde Road. Akasier, jacaranda â og magnoliatrĂŠr, lukt av jasmin og en kakofoni av uidentifiserte eksotiske blomster og urter. Beruset av tropedufter vender vi hjem akkurat i det mĂžrket brĂ„kaster seg over byen.
Sier blidt Asante sana til sikkerhetsvakten som holder porten Ă„pen, lĂžper lykkelig og lettbent opp trappene. Og brĂ„stopper: Vi kan da ikke ha vĂŠrt sĂ„ totalt utblĂ„ste at vi glemte Ă„ lĂ„se?! Umulig â vi er jo nĂŠrmest for lĂ„sfantaster Ă„ regne. Et blikk inn i leiligheten er nok til Ă„ fastslĂ„ at stuebordet er ryddet for laptopâer samt Fars mobiltelefon og nye Asus. SovevĂŠrelset! Alle kofferter Ă„pnet, klĂŠr over hele gulvet. Vesker og innhold spredd ut over sengene.
Det gikk relativt raskt Ă„ slĂ„ fast at utbyttet var to laptopâer, to ganger jomfruelig Asus, Ă©n mobiltelefon, ett kamera, 1 stk. kikkert. Samt Mors lommebok.(Far hade vĂŠrt utkropen nok til Ă„ gjemme cash og kredittkort i skittentĂžyposen  – tommelen opp for Far som reddet oss fra svarte nauda!) …
Kaunda er snart orientert og materialiserer seg ledsaget av husets sikkerhetsvakter. Det er fÞrste gang vi har observert et tydelig nervÞst kroppssprÄk hos vÄr normalt sÄ stoiske vaktmester. Og han har god grunn: En compound som fÄr rykte pÄ seg f or ikke Ä vÊre tyverisikker, blir raskt sjanselÞs pÄ markedet her. Vi blir enige om at det mÄ vÊre en inside job, siden de skyldige mÄ ha hatt nÞkkel.
Og hva som videre skjer, kan og bĂžr best gjengis i impresjonistiske glimt:
*Kaunda innkaller alle ansatte, som samles i en tom leilighet og holdes der til neste dag (!)
*Kaunda kommer tilbake fra kontrollrunden og kan melde at ogsÄ naboleiligheten er brutt inn i. OG: Den beskjedne lille damen i etasjen under er forsvunnet, og leilighetn tom, etter bare to dagers opphold.
*To sivilkledde politimenn dukker opp. Akkutat da er strÞmmen gÄtt; det gjÞr den regelmessig i Nairobi. Men denne kvelden dukker ogsÄ Oretitis stolthet, reserveaggregatet, et stÞyende og dieselstinkende monster, under for pÄkjenningen. De sivilkledde sveiper gjennom leiligheten med lommelykter, tar opp fortegnelse over stjÄlne gjenstander
*Vi tas med til Muthangari Police Station.. I en matutu, Kenyas legendariske overfylte, rÄkjÞrende minibusser. (Hovedproblemet for kenyansk politi er mangel pÄ transportmidler)! Vi blir avhÞrt etter halvannen times ventetid. Fenomenet viser seg Ä vÊre velkjent: Dette er den nye innbruddskriminaliteten. Alle boliger fra midlere middelklassestandard og oppover er nÄ sÄ godt sikret med murer, el-gjerder, piggtrÄd, glasskÄr og lÄste porter at de er blittt uinntakelige. Derfor jobbes det nÄ innenfra.
*Kaunda tropper opp igjen; nĂ„ ledsaget av to politkonstabler. Og de av oss som har levd en stund, vil ha bilder pĂ„ netthinnen av P.G. Wodehouseâs engelske landsbykonstabel; plattfot, godlynt og rundmaget. Vi fikk nĂ„ mĂžte hans afrikanske fetter, lykkelig svingende pĂ„ en kort, svartlakkert kjepp med sĂžlvbeslag. Nok en opptegnelse over savnede gjenstander. Vi prĂžvde Ă„ meddele at vi ikke hadde rĂžrt noen av de aktuelle, gjenvĂŠrende sakene og ville vise dem the scene of the crime, sovevĂŠrels. De sĂ„ uforstĂ„ende ut og fortsatte Ă„ henge i dĂžrĂ„pningen og smĂ„prate med Kaunda. (OBS: Men vi er klar over at i Norge ville det neppe ha kommet noe politi i det hele tatt, sĂ„ vi stĂ„r vel likt) …
*Kaunda kan melde at beboeren av naboleiligheten er en ung dame ansatt pÄ den japanske ambassaden. Hun er bortreist for helga, men er orientert og kommer tilbake pÄ sÞndag.
*SĂžndag kveld: Vi hĂžrer Kaundas dype rĂžst i trappeoppgangen, ledsaget av lyden av lette fĂžtter.
*Mandag morgen: Rykter vil ha det til at en PC med sensitive opplysninger (WOW!) er stjĂ„let fra naboleiligheten, og at japansk etterretning er satt pĂ„ saken DobbeltWOOW …
*Mandag ved 10-tida: Det ringer pĂ„ dĂžra: Kaunda samt en blidspent ung asiatisk dame. Og en anonymt utseende fyr i joggedress. Som hĂžflig spĂžr om Ă„ fĂ„ stille noen spĂžrsmĂ„l. Vi er lettere opprĂžmt. (Har senere reflektert over det med joggedress: Sikkert et ideelt kamuflasjeantrekk for hemmelige agenter: Folk i joggedress blir ikke sett, de er bare i peiferien av synsfeltet, som en slags linselus, ikke sant?) Vi utveksler mailadresser og tlf.nummer. HĂRER DERE â jeg har et nummer til japansk etterretning lagret pĂ„ telefonen min!!!!! Og DE HAR MITT!!!
***!!!! Vi kommer ned pĂ„ gĂ„rdsplassen like etter intervjuet. Der er vĂ„r hemmelige agent fortsatt, i samtale med Kaunda og ambassadedamen. Ved siden av en staselig hvit Land Cruiser. Og en ruvende, diskret uniformert sjĂ„fĂžr med uutgrunnelig ansikt. Samt to karer med svart dress, mĂžrke solbriller, blankpolert skalle OG tydelig bul pĂ„ innerlomma! Hallooo, liksom – HVOR mye James Bond-faktor gĂ„r det an Ă„ fĂ„ skviset inn i en pensjonisttilvĂŠrelse pĂ„ en vanlig mandag formiddag â hva?
Men Agent 007-faktoren blekner noe nĂ„r kara hopper inn i Land Cruiserâen og sjĂ„fĂžren forgjeves vrir om tenningsnĂžkkelen. Mer og mer fortvilet for hver gang. Vi beveger oss nĂ„ i glideflukt fra On her Majestyâs Service til Pink Panther: Kaunda, vi, ambassadedamen pluss et par nysgjerrige tilskuere tar rennefart, kaster vĂ„r fulle tyngde mot SUVâen og fĂ„r kjerra til Ă„ trille over gĂ„rdsplassen. Akkurat i det den passerer porten, hoster den svakt og begynner Ă„ summe … Vi vinker farvel til dem ned Gitanga Road
*Og hva som siden er skjedd, er kort oppsummert: Vi har fĂ„tt utskrifter fra kredittkortelskapene med angivelse av nĂ„r og hvor de stjĂ„lne kortene har vĂŠrt forsĂžkt brukt. Ingen respons fra politiet forelĂžpig. Men James Bond har lovet Ă„ begynne Ă„ se pĂ„ de elektroniske sporene denne uka. NĂ„r han er ferdig med other security issues…
HÄper han fÄr start pÄ bilen.
Astrid Vindenes
January 18, 2012 — 8:51 pm
FĂžlger med pĂ„ bloggen din – det er en vederkvegelse Ă„ lese sĂ„ morsomme og velskrevne tekster!
wormers
January 19, 2012 — 6:36 am
Takk for oppmuntring đ Noe mĂ„ jo en pensjonist henge fingrene i …