Sorgmuntre glimt fra en politistat â en fortelling med moral for bĂ„de SV-ere og Frp-ere?
MANDAG MORGEN pÄ motorveien fra Agadir til Essaouira (fotnote 1: Det skal etter sigende ha vÊrt under et besÞk i akkurat Essaouira, denne sÞvnige, lille provinsidyllen pÄ Marokkos sÞrlige atlanterhavskyst, til overmÄl dansk-norsk handelsstasjon pÄ 1700-tallet, at TorbjÞrn Egner i sin tid unnfanget idéen til vÄr nasjonalhelligdom, Kardemomme by. Men vi kommer mer tilbake til bÄde folk og rÞvere): NÄr du kjÞrer i Marokko, venner du deg fort til det relativt overveldende oppbudet av politkonstabler langs veiene. Politiet er allstedesnÊrvÊrende, ikke minst i trafikkbildet. Iblant vinker de deg ogsÄ til side, sjekker papirene, hilser til lueskyggen fÞr de vennlig vifter deg videre. Det er mer enn tydelig at de har streng instruks om Ä behandle turister med silkehansker.
Vi ante derfor ingen urĂ„d da en blid, uniformert hĂ„ndhever av kongelig marokkansk autoritet  signaliserte til oss og pekte pĂ„ et egnet stoppested ved veiskulderen. Men etter de vanlige godlynte, innledende frasene i morgensolen skifter scenen plutselig karakter og mĂžrklegges betraktelig: Vi har overskredet fartsgrensen! Vi har kjĂžrt i over 70, hevdes det. I en 60-sone. Og vi som i all troskyldighet bare har lagt oss i samme tempo som medtrafikantene – for Ă„ vĂŠre sosiale og unngĂ„ irritert tuting (og, tro oss, irritert tuting sitter meget lĂžst hos marokkanske bilister) ⊠En moderat forseelse, etter vĂ„re begreper. Men signalene tyder pĂ„ noe annet: Den godslige politimester Bastian viser brĂ„tt et nytt ansikt; Mr. Hyde-maska lar oss nĂ„ avlese bĂ„de nakne cellevegger, mugg, rotter og en uforutsigbar moland-og-french-framtid. PĂ„ ubestemt tid. Han blir nĂždt til Ă„ ilegge oss en bot pĂ„ 300 dirham, meddeles vi. Hvilket vi duknakket, og ikke sĂ„ lite lettet, aksepterer og haler fram lommebok mens han studererer pass og fĂžrerkort.
Sceneskifte igjen, og det er nĂ„ det hele glir over i en parodi pĂ„ Norwegians reklamefilmer: Norsk! Mais – trĂšs beau pays, la NorvĂšge!! Og flotte mennesker, nordmennene, ja – og han har en svoger pĂ„ GrĂŒnerlĂžkka, har han. ⊠Jadda, jadda …
Vi prĂžver Ă„ summe oss og hĂ„per vi kan mobilisere Ă„ndsnĂŠrvĂŠrelse nok til Ă„ fĂžlge opp de skiftende vĂŠr-og fĂžreforhold. Gestapisten er nĂ„ blitt sĂ„Ă„Ă„ tjomslig igjen, legger albuen pratsomt i bilvinduet, lener seg inn og strĂ„ler som sola i Karlstad: TrĂšs beau pays!  Og et plutselig utrop: Molse â eeh âŠMolsed ..? Le footballeur! Under de rĂ„dende omstendigheter vurderer vi det som lite opportunt Ă„ betro ham at vi strengt tatt er omtrent like interessert i fotball som vi er i slimĂ„lens fordĂžyelsesorganer; her gjelder det Ă„ henge med i svingene. SĂ„ vi skanner febrilsk: Er det en som heter Molset? Noe som ligner â vent litt: Moll â Mold ⊠MOLDSKRED? lyser vi opp – Oui, Oui; Molsereeed, alors!. Vi strĂ„ler om kapp med vĂ„r nye venn: Moldskred, ja. Visst, visst ⊠Nasjonens store sĂžnn, det!  TrĂšs bien connu, lui! Lutter idyll her pĂ„ highwayen nĂ„ ⊠Vi begynner Ă„ tro at dette skal gĂ„ bra allikevel.
Og ved nĂŠrmere ettertanke er visst 300 dirham ogsĂ„ i drĂžyeste laget â nĂ„r det dreier seg om NORDMENN! To hundrelapper blir med et gemyttlig skulderklapp stukket tilbake gjennom bilvinduet. Mens den tredje smidig finner sin plass i uniformslomma.
Etter diverse utvekslinger av vennskapsforsikringer er vi ute pÄ veien igjen, i frihet og 60 km i timen. FÞrst etter noen hundre meter demrer det for oss at vi fikk visst ikke noen kvittering? Ei heller sÄ vi noen forskriftsmessig stemplet blokk med autoriserte papirer?
Men erâe sĂ„ nĂžye, aâ?
Og: Takk, Moldskred; vi skylder deg 200 dirham âŠ
MELLOMSPILL 1: Skopussergutten nede i gata ble pĂ„ et tidlig stadium vĂ„r venn og vĂ„rt smertens og hjertens barn. Blant de utallige selgere som ustanselig praier oss hver morgen straks vi kommer utenfor dĂžra, falt vi med Ă©n gang for hans ubehjelpelige iver, vennlige, insisterende latter og hĂ„plĂžst pĂ„trengende masing, og vi trengte dessuten Ă„ fĂ„ pusset skoene, sĂ„ hvorfor ikke? Heftig gestikulerende snakker han i rivende fart pĂ„ en usalig blanding av fransk, arabisk og engelsk mens han pusser, fekter og ler hektisk;  vi oppfatter en brĂžkdel og nikker vennlig. Og siden dette vĂ„rt fĂžrste mĂžte har han regelmessig og uregelmessig dukket opp hvor vi enn er, over alt og til de mest usannsynlige tider. PĂ„ restauranter, utenfor butikker, pĂ„ gatehjĂžrner, alltid hĂžyrĂžstet, overivrig og fektende med lange, keitete armer. Vi har vĂ„r fulle hyre med Ă„ fĂ„ gjennomslag for at vi ikke trenger skopuss akkurat nĂ„. Later , O.K.? Plus tard âŠNoe han motvillig aksepterer. Slitsomt inntil det surrealistiske er det blitt. Men vi blir jo glad i gutten pĂ„ sett og vis ogsĂ„, sĂ„ fullstendig fortapt som han framstĂ„r âŠ
ONSDAG KVELD –  SANNHETENS ĂYEBLIKK: Det er blitt mĂžrkt; vi iler nedover Boulevard 20 AĂŽut, – og der er forsyne oss skopussgutten igjen! Mer desperat enn noensinne, uten skoboksen sin denne gangen. Han huker tak i oss, river av seg noe knapt forstĂ„elig om THE POLICE  og SHIT samt mye mer som vi ikke oppfatter⊠Vi prĂžver Ă„ komme oss lĂžs, mumler et eller annet unnvikende, og og registrerer  – akkurat for sent, selvfĂžlgelig – den lette, sommerfuglaktige flagringen i venstre jakkelomme. Som den velkjente Ă„nden i  fillehaugen er skopusseren forduftet; det samme er mobiltelefonen ⊠Vi gjĂžr et klumsete forsĂžk pĂ„ Ă„ lĂžpe etter, men innser raskt at vi er sjanselĂžse mot hans virkelig ualminnelig lange ben og Ă„penbart  hĂžyt oppdrevne kondis. Men forstĂ„r ogsĂ„ snart at vi har ingen grunn til Ă„ fĂžle oss overlatt til vĂ„r skjebne: Episoden er til de grader blitt registrert! Vips, Ă©n patruljerende konstabel er ved vĂ„r side; vi har som nevnt allerede fĂ„tt med oss at dette landet er godt forsynt med dem. Og der en til! Og plutselig er vi gubbevaremegvĂŠl omgitt av  i alle fall et halvt dusin av det vi gradvis forstĂ„r mĂ„ vĂŠre sivilkledde politmenn. Som dukker opp ingensteds fra i mĂžrket. PĂ„ moped! Unge, kortklipte og i svarte skinnjakker.
Vi har jo lest om hvor mange tusen politimenn det finnes i Marokko, og bare en brĂžkdel av dem skal visst vĂŠre synlige i gatebildet. SĂ„ vi begynner Ă„ fĂ„ brikkene pĂ„ plass. Hovedbolken er selvagt nettoppâ hemmeligâ politi. Men vi var i alle fall ikke klar over at sĂ„ mange av dem opererte pĂ„ moped! Er det derfor vi har sett sĂ„ mange mopedister i trafikken? Og de opptrer Ă„penbart alltid to mann pr. kĂžyregreie nĂ„r de er pĂ„ jobbâŠ
Etter et par effektive kommandorop svermer skinnjakkearmadaen velorganisert opp boulevarden. Mindre enn fem minutter senere ruller svartemarja opp ved vÄr side, med den arme skopussgutten bak gitter i cellerommet bak. I hÄndjern, skal det vise seg.
 Det ville fĂžre for langt Ă„ utmale forhĂžret pĂ„ politkammeret og alle tragikomiske scenene som nĂ„ fĂžlger. Men vi KAN altsĂ„ bekrefte, som en kuriositet, at rutinene faktisk innebĂŠrer, som ryktene har fortalt oss, at vi blant personopplysninger mĂ„ oppgi  – ja nettopp: Fars navn!  Litt pussig nĂ„r vi er godt oppe i AFP- alder, og samtlige av vĂ„re forfedre forlengst er vandret heden. SĂ„ la oss bare registrere det som et kulturelt/historisk faktum om en annen og patriarkalsk virkelighet.
 SĂ„, kort fortalt og enden pĂ„ visa: Vi fikk tilbake mobiltelefonen. Og pĂ„ forspĂžrsel: Nei, vi Ăžnsket ikke at gutten skulle arresteres. Vi forsto at han var en gammel kjenning pĂ„ huset. De skulle gi ham et mĂ„ltid mat (?) og slippe ham ut igjen, ble vi fortalt âŠ
Fotnote 2: Vi hadde nok i vĂ„rt stille sinn ansett gutten som litt tilbakestĂ„ende. Men vi konstaterer at han pĂ„ de maksimum tre minuttene han kan ha hatt til diposisjon fra han sluttet Ă„ lĂžpe og til DĂždsgjengen PĂ„ Moped innhentet ham, hadde rukket Ă„ bytte ut simkortet og skifte til fransk visningssprĂ„k pĂ„ displayet. Atskillige hakk bedre enn hva vi selv hadde klart, det âŠ
POLITISK OPPSUMMERING: Som de relativt klassiske vestlige liberalere vi er, fĂžler vi oss selvsagt litt skyldige og skamfulle. Hordan kan vi dĂžmme? Hva vet vi om hvilke muligheter denne gutten har hatt i et land med over over 20 prosent ungdomsarbeidsledighet? Og nĂ„r det gjelder utdanningsmuligheter: Iflg. vĂ„re kilder brukes 5,6 prosent av Marokkos BNP brukes pĂ„ utdanning (mot mrk.!: 6,8 i Norge; sĂ„ vi har ikke sĂ„ mye Ă„ skryte av, da. Men vi har jo pĂ„ den annen side langt nĂŠr sĂ„ store ungdomskull). KjĂžpmennene i gata, som kom lĂžpende til unnsetning straks tumultene begynte, praier oss fortsatt nĂ„r vi gĂ„r forbi, rister forarget pĂ„ hodet, forsikrer oss om sin sympati og slĂ„r fast at gutten er en âbad Moroccanâ.  Et par dager senere rapportere de og at han nĂ„ er arrestert igjen og sitter i fengsel.
⊠O.K.; kall oss gjerne godfjotter. Men vi er ikke helt sikre pÄ hvem som er mest offer her.
KONTRAFAKTISK NORSK SCENARIO: Noen rapper mobilen vÄr i Stortingsgata en mÞrk kveld. Med litt flaks kan vi kanskje oppdrive en politikontabel. Jaja ⊠Vi trenger naturligvis ikke dvele ved scenarioets videre forlÞp, men det hadde jo vÊrt litt av en sensasjon om de hadde satt sÄ mye som én mann pÄ saken. Og fÄfengt ville det ogsÄ selvsagt ha vÊrt.
Og visst er vi glad vi slipper Ä leve i en politistat der sju-Ätte politfolk pÄ kveldsvakt raider byen pÄ jakt etter en stjÄlen mobiltelefon. PÄ den annen side: Vi uroes nok ogsÄ en aldri sÄ liten smule ved tanken pÄ hvilke jaktmarker vÄr venn ville ha funnet pÄ nedre Karl Johan.  Ressurssituasjonen tatt i betraktning.
Karl Meidel Johansen
December 14, 2011 — 7:31 am
Hei Ranveig
Kvikk i hodet og med ledig, interessant og underholdende hÄnd! Dette var bra Ranveig. Jeg frydet meg underveis og lurte pÄ hvorfor i all verden vi ikke reiser til Marokko med bobilen. En unskyldning har vÊrt det faktum at vi ikke fÄr forsikret den for Marokko, men det kan vi nÄ. Skulle vi ta sjansen?